Morsdag

Jeg vil ikke gratulere med morsdagen. Det er ikke noe å gratulere for. Eller, en mor skulle gratuleres hele livet for den jobben hun gjør. Iallfall en god mor, som gjør så godt hun kan. Men morsdagen er altså ikke noe å gratulere for. Ikke farsdagen heller. Selvsagt gir jeg mamma og pappa ekstra oppmerksomhet på disse dagene. Jeg kjøper gaver, baker kaker, deler ut en av mine særdeles sjeldne klemmer. Sender en melding når jeg våkner. «God morsdag».

Når dette er sagt vil jeg gratulere alle mødre som gjør så godt de kan. Strenge mødre, snille mødre, fattige mødre. Jeg hadde en trygg og god oppvekst. Jeg ble opplært til å smile høflig til folk, hjelpe til uten å forvente å få noe tilbake, svelge en og annen kamel. Det var gøy å hjelpe til å bake. Jeg kan kjenne lukta av boller fra da vi stod side om side på kjøkkenet og rullet ut henholdsvis perfekte og klumpete rare boller.

Vi satt i sofaen og hørte på Nitimen og Her og Nå- programmet for deg som hører på radio. Mamma strikket mens jeg kanskje leste i en bok eller antakelig lekte med lego. Jeg husker lukten og følelsen av møblene. Ruglete sofaer med armlener av tre. Jeg var med og hjalp til da hun hang opp gardiner. Jeg var med på kaffebesøk til gamle damer i nabolaget. Mamma har lagt hele grunnlaget for hvem jeg tror jeg er blitt. Alt vi gjorde da jeg vokste opp har ledet meg frem til der jeg er idag. Jeg skylder mamma og pappa alt, og jeg prøver å betale tilbake så godt jeg kan.

Med sånne foreldre er hver dag barnedag. Så når vi feirer morsdag prøver jeg å tenke at denne dagen bare er til for å markere det. Jeg gratulerer ikke. Jeg takker. Og da takker jeg for de ca 12500 dagene som har gått hittil. Det er 12500 dager som de har investert fullt og helt i meg, og det er ganske utrolig å tenke på.

Jeg er ikke alltid like stor fan av at foreldre skryter så mye på Facebook. Jeg lurer av og til på om Denis Leary hadde rett da han harselerte om at barn er blitt en image-greie, noe moteriktig. «Here`s my kid, he matches my couch.» Da jeg hørte det lo jeg og tenkte at han var vittig. Etter noen år på Facebook begynner jeg å se at det finnes sannhet i det. Folk legger ut nærbilder av barna sine med utsagn som «verdens fineste» eller lignende. Noen forteller absolutt alt barna deres gjør. Jeg er ikke av den typen som tror at det er farlig å legge ut bilder fordi at folk kan stjele dem eller kidnappe barna. Det kan selvsagt skje, men jeg velger å ha litt tro på folk.

Men det som gleder meg er når folk legger ut ting på Facebook som viser at barna deres opplever ting sammen med foreldrene. Bilder av aketurer. Bading. Gratis ting som gir barna noe mer enn bare sukkerspinn. For jeg husker best de gangene vi var ute i skogen med spark og fant melkerull i trærne. Jeg vet at vi var i dyreparker og alt mulig også, og jeg husker noe av det, men jeg kan fremdeles kjenne spenningen i kroppen da vi lette etter det treet som kanskje gjemte sjokolade. Det var magisk.

Når jeg ser disse bildene av unger som leker i vannkanten eller går tur med en hund eller noe sånt blir jeg glad. Jeg er stolt av at søstrene mine har holdt på tradisjonen med søndagsturer i skogen, og jeg er kjempeglad for å se at andre forledre også gjør sånt. Det er selvsagt unødvendig å legge ut slike bilder på nettet, men jeg ser gleden i det. Og jeg tror det hjelper foreldrene til å huske det bedre. Og jeg vet at jeg ville gjort det samme, kanskje med unntak av nærbilder.

Vi hadde ikke Facebook da jeg var liten. Men vi hadde ett fotoalbum for hvert barn. I disse albumene ble det samlet alt mulig rart av bilder, og vi har dem ennå. Idag skal jeg hjem for å spise middag, og da skal jeg ta meg tid til å titte gjennom mitt album. Jeg vet jeg finner bilder av den gamle sofaen der. Og av lekestunder og skogturer og mamma og pappa som unge mennesker. Knapt nok eldre enn jeg er nå.

Jeg skal til og med scanne inn et bilde til facebook, av en gammel nabodame som står og følger spent med mens alle arbeiderne på Finsbråten bærer en enorm Stabburspølse på skuldrene gjennom Sundet. Men det er en annen historie.

God morsdag!