Dagens Facebook-plakat

"En ekte venn er en som vet det er noe galt, selv om du skjuler det så godt du kan."

Dette er antakelig ganske sant, og jeg har ikke hjerte til å protestere mot det når jeg ser hvilken ensom sjel som har lagt det ut. Men hvis vi går ut fra at det stemmer er jeg ikke så sikker på om jeg har ekte venner, eller om jeg noensinne har hatt det. Vennene jeg omgås med nå later iallfall til å være helt uvitende når jeg er trist og lei eller går og grubler på noe. Sier det noe om vennene mine, eller sier det noe om meg?

Det finnes selvsagt ganger da venner har prøvd å hjelpe til, men da har jeg ikke forsøkt å skjule noe. Da har jeg hatt behov for hjelp og har derfor latt problemene ligge i tykke lag utenpå kroppen. Nå som jeg er blitt voksen og uten barn er det ikke lenger så mange venner å velge blant. De fleste har enten fått kone og barn eller flyttet langt vekk, eller begge deler. De jeg sitter igjen med er venner som jeg ser så ofte jeg kan. Vi har ganske nære forhold, egentlig, uten at min nåværende beste venn vet det når jeg er trist. Det er fordi jeg føler at vi har for lite tid til å kaste bort på problemer. Når vi er sammen vil jeg være glad og le og ha det gøy, ikke gråte over problemene. Jeg innser at dette kan virke usunt. Men når det virkelig kniper tømmer jeg hele sjelen min likevel. Iallfall av og til.

Jeg vil absolutt si at jeg har ekte venner. De stiller opp når jeg trenger det, de gleder seg over å se meg, de lurer på hvordan det går (og jeg svarer alltid det samme, uansett). Men jeg har ikke lenger kontakt med de to som før var mine beste venner. Den kontakten er isåfall sporadisk på det beste. Og det er fryktelig trist. Da jeg forstod at kontakten var iferd med å forsvinne, ga jeg uttrykk for at det var dumt, men vennene svarte at det går nok over etterhvert. "Vi får nok snart tid." Hva er det for slags holdning? Tenk om jeg går ut av døra hjemme en dag og blir påkjørt og dør. Ville det ikke da være litt vanskelig å svelge at man har kuttet kontakten med sin beste venn helt, bare fordi han plutselig ble litt overflødig midt oppi koner og barn og det hele?

Jeg ber ikke om mye. Jeg vet at folk i 30-årene er fryktelig opptatte med barn og etablering og jobb og trening og andre tidkrevende ting. Men disse to vennene har kontakt med andre venner. Masse kontakt faktisk. Og jeg ber egentlig ikke om mer enn en tekstmelding i ny og ne, og kanskje en forespørsel om vi skal treffes over en kopp kaffe eller en haug med karameller. Det må være noe galt med meg, tenker jeg av og til. Har de hatt det så kjipt uten dame og alt det fører med seg at de har trengt å ta til takke med en de egentlig ikke liker? Har de pustet lettet ut da de kunne slutte å kontakte meg fordi de ikke lenger var ensomme?

Det er fryktelig trist, det hele. Derfor lager jeg min egen plakat, her og nå.

"En ekte venn er en som finner tid til en tekstmelding, selv om han nettopp har fått seg et eget liv."

Heldigvis har jeg noen sånne venner også.