Helter

Jeg har hatt mange helter og forbilder opp igjennom årene. Da jeg var barn hadde jeg helter som Jarl Goli og Donald Duck. Jeg tror jeg var såvidt innom He-Man også. Og Morten Harket. Som barn er man kanskje ikke så kritisk til hvilke forbilder man velger seg. Jeg vet at jeg valgte meg flere av de ovennevnte på grunn av utseendet. Trygge farsfigurer? Kjekke menn man kunne etterligne i speilet? Vet ikke. Men det er på tide å gjøre et dypdykk i mitt livs forbilder.

Jeg tror Donald er den naturlige å begynne med. Som norsk gutt oppvokst på åttitallet ble jeg foret med Donald-stoff hvorenn jeg gikk. Det var Donald-cuper, Donald-brus, Donald-bøker hvor han erstattet forskjellige eventyrskikkelser, Donald-filmer på julaften og selvsagt Donald-blader. Tirsdag var ukas store merkedag, for da kjøpte vi Donald-blad. Forrige ukes blad var allerede utslitt. Jeg kjente historiene ut og inn. Men den voldsomme overeksponeringen, som de fleste barn sluker rått, gjør ikke at Donald naturligvis skal bli en helt. Egentlig er han den perfekte antihelt; en and som havner i ulykker og har endeløse slåsskamper med naboen over en fillesak. Han jobber på margarinfabrikken og holder med fotballaget som alltid taper for Gåseby. Hans Fetter Anton er ikke først og fremst heldig, han fremstår heller som en strak motsetning til Donald. Han er kjekk, han har draget på damene og han prøver aldri hardt på noe. Donald prøver heller aldri hardt på noe som er verdt innsatsen, men han prøver iallfall. Så en anti-helt altså. Som nordmenn flest. Barndomshelt nummer èn.

Jarl Goli var mannen i Portveien 2. Han hadde en giraff og sang om poteter. Med mørkt fyldig hår og et selvsikkert smil må jeg anta at han var en helt på grunn av utseendet. Da han forsvant og ble byttet ut med en annen mann med lysere hår og ingen potetsang ble Portveien 2 plutselig uinteressant. Ute. Som en ung kunde av meg en gang sa: Dårlig grafikk. Skikkelig 2-D.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg ville reagert hvis jeg møtte den ekte Jarl Goli. Han jeg forgudet luktet antakelig Lipton- te og brødskiver, og hadde et varmt fang og en egen evne til å lære bort manneting. Den ekte Goli luktet antakelig tobakk og likte sikkert ikke andre unger enn sine egne. Hvis han hadde noen. Barndomshelt nummer to, altså. Med en imaginær lukt av billig te.

Vi beveger oss videre. Barndomsheltene ble fort nok byttet ut med nye helter og forbilder da jeg ble tenåring. Uten at jeg kan forklare det har de fleste av mine tenåringshelter èn ting til felles: de var afroamerikanere. Michael Jordan, Ice T, Wesley Snipes, Shaquille O`Neal, 2Pac. Listen er lang og uforklarlig. 20 år etterpå forstår jeg ikke lenger noe av fascinasjonen for disse mennene utover at de var flinke i sitt fag.

Michael Jordan var tema i halvparten av stilene mine på ungdomsskolen.Jeg så opp til ham på alle måter. Han var kjekk, lang, atletisk, rik som Onkel Skrue, blid og tøysete, den beste i sitt fag, sagnomsust. Everybody wants to be like Mike var det noen som sa. Og det er nok sant. Han var den perfekte helten. Yin til antihelten Donalds Yang. Den strake motsetning, men likevel avhengig av andres ulykke for å fremstå som den guden mange trodde han var. Jeg skal ikke si at jeg ville være som Michael Jordan. Jeg ville ha alt han hadde. Jeg ville se ut som ham. Hoppe over bygninger og fly gjennom byen som Supermann i basketshorts. Tenåringsidol nummer èn.

På den andre siden stod et vell av rappere og skuespillere. Jeg så Boyz`n the Hood utallige ganger og ønsket å være som Ice Cube i den filmen. Dumdristig, hevngjerrig og bøllete javel, men også en klok og tenkende ung mann. Med god stemme. Jeg husker at jeg elsket stemmen hans. Når han sa «Either they don`t know, don`t show, or don`t care about what`s going on in the hood», gikk jeg rett opp på rommet og skriblet det kunstnerisk ned på et ark som jeg hang opp over senga. Men jeg bodde ikke i the hood. Jeg bodde på Styri. Likevel var denne figuren, og senere Ice Cube i seg selv, viktig for oppveksten. Kanskje jeg syntes han stod for noe viktig, eller at han bare oppførte seg kult. Jeg vet ikke, men idag er det vanskelig å forstå. Tenåringsidol nummer to. Med rutete skjorte og fin stemme.

Likevel var det kanskje 2Pac som etterhvert ble viktigst, til tross for at jeg da forstod at han ikke var et godt idol, ingen god helt. Dear Mama traff meg rett i hjertet og har en plass der fremdeles. 2Pacs væremåte i filmer og i musikken var nestne mer frastøtende på meg enn kul, en ekte antihelt med en slags illusjon om at han eide verden. Helt til han ble skutt og drept. Jeg har hørt på musikken den siste tiden. Det gir meg gode minner fra en god tid, men jeg aner ikke hva som gjorde ham så viktig for meg. Nummer tre da, The Rose who grew from concrete.

At tenårene var fylt av svarte menn er i retrospekt helt ok. Jeg så ikke bare opp til rappere og slikt, men også Malcolm X og Martin Luther King. Skrev særoppgave om Rosa Parks. Civil rights movement var viktig i USA, men det er da jammen viktig her også. Troen på at alle har like rettigheter hvorenn de kommer fra eller uansett hvordan de ser ut er viktig for meg også idag. Unntaket er nordlendinger. Tulla. Litt.

Jeg begynte å lese bøker da jeg var 20 omtrent. Grunnen til at jeg nevner det er at det er vanskelig for meg å huske idoler eller helter fra 20-årene, men at jeg må ha hatt visse helter i form av romanfigurer. Jeg kommer på èn, så han alene skal få lov å representere nesten et helt tiår. Rob Fleming i High Fidelity. Her er nok en antihelt. Han ser sånn passe bra ut, har passe draget på damene, er mislykket i arbeidslivet og har i en alder av 36 år ikke kommet over barndommen. Han er langt fra voksen og elsker å lage lister over ting, som om det gjør ting bedre. Klarere. Jeg har aldri laget lister på den måten. Får ikke til å sette opp topp fem bøker eller filmer. Topp 50 kanskje, men jeg tror jeg ville slite da også. Rob ble aldri en helt for meg, men jeg har alltid sammenlignet meg selv med ham. High Fidelity er den ultimate boka for unge menn med kjærlighetsproblemer. Rob legger det fram på ærlig vis, uten klisjeer eller tull. Han er håpløs og stakkarslig og slett ikke uskyldig i egen ulykke. Som meg kanskje? Jeg liker å tro det, av en eller annen grunn.

Uten at jeg klarer å plassere dem i noen fase av livet vil jeg nevne Odd Børretzen og Odd Nordstoga. De setter ord på ting på en måte som jeg bare kan håpe på å få til noen gang, og jeg elsker tekstene deres. Spesielt Børretzen. De er ingen helter for meg, men jeg kommer ikke utenom. Jeg brukte bare ett sitat i bryllupstalen min, og det går som følger:

«Det gjør meg ingenting å være dum som en nepe eller en spade, sålenge vi bruker den samme sepen på det samme badet.» Takk, Odd Børretzen.

Heltene mine har vært mange og forskjellige. Idag har jeg andre helter enn før. Jeg drømmer å skrive like interessant om uinteressante ting som AJ Jacobs, jeg skulle ønske jeg var mer som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, til tross for at han er en usmakelig dritt. Kanskje jeg ønsker å være mer usmakelig men holde på det kloke som jeg tror jeg har.

Jeg drømmer ikke lenger om å være rik som Michael Jordan. Jeg har ingen ønsker om å være afroamerikaner. Jeg leser ikke Donald lenger. Jarl Goli var glemt for lengst, helt til han brått og uventet dukket opp i avisen idag og fikk meg til å skrive denne lange røra. Jeg har bare ett skikkelig forbilde, som jeg har hatt gjennom hele livet. Pappa. Den ene som jeg vet jeg ligner veldig på. Vi snakker til og med likt. Så da er jeg kanskje fornøyd da. Kanskje jeg har lyktes bedre enn jeg hadde håpet på, uten penger og berømmelse. Nesten litt Donald, eller Rob. Men levende og ganske glad, med følelser og ønsker og drømmer om små ting som jeg faktisk kan oppnå. Og det er heldig. Jeg er heldig. Hvem hadde trodd det.