Morsdag

Jeg vil ikke gratulere med morsdagen. Det er ikke noe å gratulere for. Eller, en mor skulle gratuleres hele livet for den jobben hun gjør. Iallfall en god mor, som gjør så godt hun kan. Men morsdagen er altså ikke noe å gratulere for. Ikke farsdagen heller. Selvsagt gir jeg mamma og pappa ekstra oppmerksomhet på disse dagene. Jeg kjøper gaver, baker kaker, deler ut en av mine særdeles sjeldne klemmer. Sender en melding når jeg våkner. «God morsdag».

Når dette er sagt vil jeg gratulere alle mødre som gjør så godt de kan. Strenge mødre, snille mødre, fattige mødre. Jeg hadde en trygg og god oppvekst. Jeg ble opplært til å smile høflig til folk, hjelpe til uten å forvente å få noe tilbake, svelge en og annen kamel. Det var gøy å hjelpe til å bake. Jeg kan kjenne lukta av boller fra da vi stod side om side på kjøkkenet og rullet ut henholdsvis perfekte og klumpete rare boller.

Vi satt i sofaen og hørte på Nitimen og Her og Nå- programmet for deg som hører på radio. Mamma strikket mens jeg kanskje leste i en bok eller antakelig lekte med lego. Jeg husker lukten og følelsen av møblene. Ruglete sofaer med armlener av tre. Jeg var med og hjalp til da hun hang opp gardiner. Jeg var med på kaffebesøk til gamle damer i nabolaget. Mamma har lagt hele grunnlaget for hvem jeg tror jeg er blitt. Alt vi gjorde da jeg vokste opp har ledet meg frem til der jeg er idag. Jeg skylder mamma og pappa alt, og jeg prøver å betale tilbake så godt jeg kan.

Med sånne foreldre er hver dag barnedag. Så når vi feirer morsdag prøver jeg å tenke at denne dagen bare er til for å markere det. Jeg gratulerer ikke. Jeg takker. Og da takker jeg for de ca 12500 dagene som har gått hittil. Det er 12500 dager som de har investert fullt og helt i meg, og det er ganske utrolig å tenke på.

Jeg er ikke alltid like stor fan av at foreldre skryter så mye på Facebook. Jeg lurer av og til på om Denis Leary hadde rett da han harselerte om at barn er blitt en image-greie, noe moteriktig. «Here`s my kid, he matches my couch.» Da jeg hørte det lo jeg og tenkte at han var vittig. Etter noen år på Facebook begynner jeg å se at det finnes sannhet i det. Folk legger ut nærbilder av barna sine med utsagn som «verdens fineste» eller lignende. Noen forteller absolutt alt barna deres gjør. Jeg er ikke av den typen som tror at det er farlig å legge ut bilder fordi at folk kan stjele dem eller kidnappe barna. Det kan selvsagt skje, men jeg velger å ha litt tro på folk.

Men det som gleder meg er når folk legger ut ting på Facebook som viser at barna deres opplever ting sammen med foreldrene. Bilder av aketurer. Bading. Gratis ting som gir barna noe mer enn bare sukkerspinn. For jeg husker best de gangene vi var ute i skogen med spark og fant melkerull i trærne. Jeg vet at vi var i dyreparker og alt mulig også, og jeg husker noe av det, men jeg kan fremdeles kjenne spenningen i kroppen da vi lette etter det treet som kanskje gjemte sjokolade. Det var magisk.

Når jeg ser disse bildene av unger som leker i vannkanten eller går tur med en hund eller noe sånt blir jeg glad. Jeg er stolt av at søstrene mine har holdt på tradisjonen med søndagsturer i skogen, og jeg er kjempeglad for å se at andre forledre også gjør sånt. Det er selvsagt unødvendig å legge ut slike bilder på nettet, men jeg ser gleden i det. Og jeg tror det hjelper foreldrene til å huske det bedre. Og jeg vet at jeg ville gjort det samme, kanskje med unntak av nærbilder.

Vi hadde ikke Facebook da jeg var liten. Men vi hadde ett fotoalbum for hvert barn. I disse albumene ble det samlet alt mulig rart av bilder, og vi har dem ennå. Idag skal jeg hjem for å spise middag, og da skal jeg ta meg tid til å titte gjennom mitt album. Jeg vet jeg finner bilder av den gamle sofaen der. Og av lekestunder og skogturer og mamma og pappa som unge mennesker. Knapt nok eldre enn jeg er nå.

Jeg skal til og med scanne inn et bilde til facebook, av en gammel nabodame som står og følger spent med mens alle arbeiderne på Finsbråten bærer en enorm Stabburspølse på skuldrene gjennom Sundet. Men det er en annen historie.

God morsdag!

Dagens Facebook-plakat

"En ekte venn er en som vet det er noe galt, selv om du skjuler det så godt du kan."

Dette er antakelig ganske sant, og jeg har ikke hjerte til å protestere mot det når jeg ser hvilken ensom sjel som har lagt det ut. Men hvis vi går ut fra at det stemmer er jeg ikke så sikker på om jeg har ekte venner, eller om jeg noensinne har hatt det. Vennene jeg omgås med nå later iallfall til å være helt uvitende når jeg er trist og lei eller går og grubler på noe. Sier det noe om vennene mine, eller sier det noe om meg?

Det finnes selvsagt ganger da venner har prøvd å hjelpe til, men da har jeg ikke forsøkt å skjule noe. Da har jeg hatt behov for hjelp og har derfor latt problemene ligge i tykke lag utenpå kroppen. Nå som jeg er blitt voksen og uten barn er det ikke lenger så mange venner å velge blant. De fleste har enten fått kone og barn eller flyttet langt vekk, eller begge deler. De jeg sitter igjen med er venner som jeg ser så ofte jeg kan. Vi har ganske nære forhold, egentlig, uten at min nåværende beste venn vet det når jeg er trist. Det er fordi jeg føler at vi har for lite tid til å kaste bort på problemer. Når vi er sammen vil jeg være glad og le og ha det gøy, ikke gråte over problemene. Jeg innser at dette kan virke usunt. Men når det virkelig kniper tømmer jeg hele sjelen min likevel. Iallfall av og til.

Jeg vil absolutt si at jeg har ekte venner. De stiller opp når jeg trenger det, de gleder seg over å se meg, de lurer på hvordan det går (og jeg svarer alltid det samme, uansett). Men jeg har ikke lenger kontakt med de to som før var mine beste venner. Den kontakten er isåfall sporadisk på det beste. Og det er fryktelig trist. Da jeg forstod at kontakten var iferd med å forsvinne, ga jeg uttrykk for at det var dumt, men vennene svarte at det går nok over etterhvert. "Vi får nok snart tid." Hva er det for slags holdning? Tenk om jeg går ut av døra hjemme en dag og blir påkjørt og dør. Ville det ikke da være litt vanskelig å svelge at man har kuttet kontakten med sin beste venn helt, bare fordi han plutselig ble litt overflødig midt oppi koner og barn og det hele?

Jeg ber ikke om mye. Jeg vet at folk i 30-årene er fryktelig opptatte med barn og etablering og jobb og trening og andre tidkrevende ting. Men disse to vennene har kontakt med andre venner. Masse kontakt faktisk. Og jeg ber egentlig ikke om mer enn en tekstmelding i ny og ne, og kanskje en forespørsel om vi skal treffes over en kopp kaffe eller en haug med karameller. Det må være noe galt med meg, tenker jeg av og til. Har de hatt det så kjipt uten dame og alt det fører med seg at de har trengt å ta til takke med en de egentlig ikke liker? Har de pustet lettet ut da de kunne slutte å kontakte meg fordi de ikke lenger var ensomme?

Det er fryktelig trist, det hele. Derfor lager jeg min egen plakat, her og nå.

"En ekte venn er en som finner tid til en tekstmelding, selv om han nettopp har fått seg et eget liv."

Heldigvis har jeg noen sånne venner også.

Facebook-plakater

Worrying will never change the outcome, står det på et skilt på skjermen foran meg. Sant nok, kanskje, hvis man tror på at alt som skjer, skjer av en grunn, at det er skjebnebestemt. Andre ganger er det selvsagt også sant. Hvis man blir sluppet ut av et fly uten fallskjerm for eksempel. Jeg vil tro at man blir temmelig bekymret da, uten at det vil gjøre noe med utfallet. Men det er fordi naturlovene er involvert.

For ellers har man muligheten til å forandre ting, har man ikke? Sett at du blir liggende våken og lure på om du har låst døra, og ender opp med å stå opp for å sjekke at den er låst. Når du kommer dit er døra ulåst. Siden du lå og var bekymret og til slutt gikk og undersøkte fikk du muligheten til å låse døra. For den var ulåst hele tiden. Den hadde ikke vært låst hvis du ikke sjekket. Sett at det senere samme natt kommer en mann som prøver å bryte seg inn men ikke klarer du fordi du likevel låste døra. Da var det verdt det å bekymre seg, selv om du selvsagt og heldigvis aldri får vite det ettersom han ikke kom inn.

Skiltet er velment, selvsagt. Og det har rett av og til, som en klokke uten batteri. For enkelte ting har du ikke kontroll på. Å bekymre seg for om det blir krig, for eksempel. Det blir eller blir ikke krig uavhengig av hvilke tanker du har gjort deg rundt det, så sant det da ikke er du som starter krigen.

Jeg har en søster og en kollega som bekymrer seg veldig mye. Hvis jeg er ute på en lengre sykkeltur ville jeg aldri finne på å fortelle det til henne, for da vet jeg at hun sitter hjemme og er redd for at jeg skal bli påkjørt og dø og bli borte. Det må selvsagt være skrekkelig å ha det sånn. Men sett da, at hun lot være å bekymre seg så mye. Jeg ville like fullt bli påkjørt hvis det tilfeldigvis var sånn at en bil plutselig tok opp den samme plassen i universet som jeg befant meg i akkurat da. Det er ingenting Anette kunne ha gjort med det, så sant hun ikke kjørte bilen. Hun ville reagere med sjokk og sorg og vantro, men ville det ha vært bedre om hun satt hjemme på forhånd og bekymret seg? Antakelig ikke. Det ville da ha vært en selvoppfyllende profeti, at jeg døde fordi hun visste at det skulle skje.

Jeg skulle ønske hun ville bli litt mer avslappet, men livlsang erfaring sier meg at hun vil være like helspent resten av livet.

Det samme gjelder denne kollegaen min, som bekymrer seg for pengebruk og inntekt og arbeidstimer hele tiden. Man kan selvsagt forsøke å gjøre noe med det, og ofte vil man lykkes, men denne kollegaen bekymrer seg helt uten å ta ta i det. Da vil det aldri bli bedre, og utfallet vil bestemmes helt uten hennes hjelp. Det er ikke mange absolutte sannheter her i livet, men en av dem er at noe vil skje hele tiden uansett. Det er ikke sånn som man trodde da man var barn, at verden stod stille da du var borte. Som et bilde som trengte din tilstedeværelse for å komme i bevegelse. Ergo har man alltid muligheten til å påvirke ting litt, så lenge man gidder å forsøke. Man kan eksempelvis søke andre jobber hvor man vet at man får jobbe mer. Eller man kan senke forbruket en smule. Det kan være tunga på vektskåla. At man slutter å spise mat fra gatekjøkken og heller har med matpakke kan gjøre at man kan tåle å jobbe flere dager mindre, eller at man plutselig har råd til nye sko likevel. Det finnes alltid muligheter for å påvirke litt.

Dette ble en lang innledning til det jeg egentlig ville skrive om, nemlig plakater og lignende på Facebook. Nå kan det hende at selve temaet bare blir en tilleggsanekdote. Planen var å lete frem fem av dagens plakater og ordtak og drøfte dem. Jeg vet ikke om jeg finner fem akkurat nå, men det bruker vanligvis ikke å være noe problem å finne slike, da enkelte mennesker later til å ha en utømmelig kilde av forskjellige utsagn.

Nummer 1:

Dette er en plakat som en spesielt irriterende ny venn har lagt ut, og den lyder slik:

«Har du forståelse for at barn med funksjonshemninger ikke her en sykdom, at barn med funksjonshemninger ikke leter etter en kur, men etter din og min aksept. (Mangler det ikke et spørsmålstegn her?) 90% av mine venner kommer ikke til å dele dette bildet veggen. Er DU min 100% venn????»

Alle utsagn skrives direkte av, så skrivefeilene eller mangelen på ord er ikke min skyld, men analfabetene som har skrevet tullet.

Mitt første og største problem med plakater som denne er trusselen fra «vennen» din. 90% av mine venner etc er en tullepåstand og uansett bare et kynisk forsøk på å lure enkelte til å dele noe de egentlig driter i. Jeg vet at barn med funksjonshemninger ikke er syke, for jeg har selv en søster med cerebral parese. Jeg sympatiserer og synes at det er leit om folk går rundt og tenker at funskjonshemmede barn er syke, men ikke pokker om jeg deler budskapet på veggen min. Jeg er ingen deler, jeg avskyr slike plakater, og jeg liker ikke den innbakte trusselen i budskapet. Er man liksom ikke venner lenger fordi man ikke vil bukke under for presset og dele all dritten som vennene tyter ut av seg? For noe tull. Og hva i all verden er en 100% venn?

Slike plakater minner veldig om kjedebrev. Skal se vi finner et slikt også lenger nede på lista.

2.

«No matter how difficult the past, you can always begin again today.»

Tull. Hør på visa til Alf Prøysen. Nok om den saken.

3.

Her er enda en fra min irriterende nye venn:

«I may not be, who I ought to be.

Å, vet du hva? Jeg orker ikke å skrive resten. Det er noe svadaklokt tull om at man aldri skal gi opp. Ganske riktig, og på mange måter et fint lite dikt, men det mangler schwung. Skal du dele noe med alle du kjenner så kan du i det minste finne noe med litt sjarm.

Nå er det på sin plass å fortelle at denne nye vennen har lagt ut ytterligere seks utsagn bare idag. Alle er inspirerende ord om livet. Fint, men jeg vil la andre få sjansen til å drepe humøret mitt.

4.

«Beauty doesn`t have a weightlimit.»

Hvor får de det fra? La oss gå ut ifra at det er menneskelig skjønnhet vi snakker om her. Og la oss ta for oss Tone Damli Aaberge, som er en pen jente. Vi gjetter at hun veier omtrentlig 55 kilo. Hun ville antakelig fortsette å være en pen jente helt opp til det dobbelte av nåværende vekt, selv om hun kanskje ikke ville føle seg veldig pen selv. Men se for deg Tone med 150 kilo ekstra på kroppen. Da har hun sluttet å være pen for noen kilo siden. Synd men sant.

Når det er sagt kan man selvsagt være stor og flott. En av de peneste jentene jeg så iløpet av ungdomstida var ganske stor. Men fremdeles feiende flott. Likevel hadde nok hun også en grense.

At folk føler behov for å fortelle seg selv eller andre dette, er egentlig ganske trist. Jeg er selv større enn jeg ønsker, og jeg har vært skikkelig tynn og ganske veltrent en gang, men jeg må tåle å leve med den fasongen jeg har. Så får jeg heller prøve å trene litt.

5.

«The only reason I`m fat is because a tiny body couldn`t store all this personality.»

Den eneste grunnen til at jeg er feit er at jeg spiser for mye. Men det er kanskje bare meg?

Dette utsagnet er ment å være morsomt, og kanskje det også er det. Men hvorfor er det alltid de samme som legger ut sånne ting? Har de ikke noe å si selv?

Dette var ment som et artig lite harselas over ting jeg blir litt irritert for. Jeg ser nå at jeg virker sur, men jeg er faktisk i et strålende humør. Kanskje det å spre litt edder og galle er bra for meg?

Helter

Jeg har hatt mange helter og forbilder opp igjennom årene. Da jeg var barn hadde jeg helter som Jarl Goli og Donald Duck. Jeg tror jeg var såvidt innom He-Man også. Og Morten Harket. Som barn er man kanskje ikke så kritisk til hvilke forbilder man velger seg. Jeg vet at jeg valgte meg flere av de ovennevnte på grunn av utseendet. Trygge farsfigurer? Kjekke menn man kunne etterligne i speilet? Vet ikke. Men det er på tide å gjøre et dypdykk i mitt livs forbilder.

Jeg tror Donald er den naturlige å begynne med. Som norsk gutt oppvokst på åttitallet ble jeg foret med Donald-stoff hvorenn jeg gikk. Det var Donald-cuper, Donald-brus, Donald-bøker hvor han erstattet forskjellige eventyrskikkelser, Donald-filmer på julaften og selvsagt Donald-blader. Tirsdag var ukas store merkedag, for da kjøpte vi Donald-blad. Forrige ukes blad var allerede utslitt. Jeg kjente historiene ut og inn. Men den voldsomme overeksponeringen, som de fleste barn sluker rått, gjør ikke at Donald naturligvis skal bli en helt. Egentlig er han den perfekte antihelt; en and som havner i ulykker og har endeløse slåsskamper med naboen over en fillesak. Han jobber på margarinfabrikken og holder med fotballaget som alltid taper for Gåseby. Hans Fetter Anton er ikke først og fremst heldig, han fremstår heller som en strak motsetning til Donald. Han er kjekk, han har draget på damene og han prøver aldri hardt på noe. Donald prøver heller aldri hardt på noe som er verdt innsatsen, men han prøver iallfall. Så en anti-helt altså. Som nordmenn flest. Barndomshelt nummer èn.

Jarl Goli var mannen i Portveien 2. Han hadde en giraff og sang om poteter. Med mørkt fyldig hår og et selvsikkert smil må jeg anta at han var en helt på grunn av utseendet. Da han forsvant og ble byttet ut med en annen mann med lysere hår og ingen potetsang ble Portveien 2 plutselig uinteressant. Ute. Som en ung kunde av meg en gang sa: Dårlig grafikk. Skikkelig 2-D.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan jeg ville reagert hvis jeg møtte den ekte Jarl Goli. Han jeg forgudet luktet antakelig Lipton- te og brødskiver, og hadde et varmt fang og en egen evne til å lære bort manneting. Den ekte Goli luktet antakelig tobakk og likte sikkert ikke andre unger enn sine egne. Hvis han hadde noen. Barndomshelt nummer to, altså. Med en imaginær lukt av billig te.

Vi beveger oss videre. Barndomsheltene ble fort nok byttet ut med nye helter og forbilder da jeg ble tenåring. Uten at jeg kan forklare det har de fleste av mine tenåringshelter èn ting til felles: de var afroamerikanere. Michael Jordan, Ice T, Wesley Snipes, Shaquille O`Neal, 2Pac. Listen er lang og uforklarlig. 20 år etterpå forstår jeg ikke lenger noe av fascinasjonen for disse mennene utover at de var flinke i sitt fag.

Michael Jordan var tema i halvparten av stilene mine på ungdomsskolen.Jeg så opp til ham på alle måter. Han var kjekk, lang, atletisk, rik som Onkel Skrue, blid og tøysete, den beste i sitt fag, sagnomsust. Everybody wants to be like Mike var det noen som sa. Og det er nok sant. Han var den perfekte helten. Yin til antihelten Donalds Yang. Den strake motsetning, men likevel avhengig av andres ulykke for å fremstå som den guden mange trodde han var. Jeg skal ikke si at jeg ville være som Michael Jordan. Jeg ville ha alt han hadde. Jeg ville se ut som ham. Hoppe over bygninger og fly gjennom byen som Supermann i basketshorts. Tenåringsidol nummer èn.

På den andre siden stod et vell av rappere og skuespillere. Jeg så Boyz`n the Hood utallige ganger og ønsket å være som Ice Cube i den filmen. Dumdristig, hevngjerrig og bøllete javel, men også en klok og tenkende ung mann. Med god stemme. Jeg husker at jeg elsket stemmen hans. Når han sa «Either they don`t know, don`t show, or don`t care about what`s going on in the hood», gikk jeg rett opp på rommet og skriblet det kunstnerisk ned på et ark som jeg hang opp over senga. Men jeg bodde ikke i the hood. Jeg bodde på Styri. Likevel var denne figuren, og senere Ice Cube i seg selv, viktig for oppveksten. Kanskje jeg syntes han stod for noe viktig, eller at han bare oppførte seg kult. Jeg vet ikke, men idag er det vanskelig å forstå. Tenåringsidol nummer to. Med rutete skjorte og fin stemme.

Likevel var det kanskje 2Pac som etterhvert ble viktigst, til tross for at jeg da forstod at han ikke var et godt idol, ingen god helt. Dear Mama traff meg rett i hjertet og har en plass der fremdeles. 2Pacs væremåte i filmer og i musikken var nestne mer frastøtende på meg enn kul, en ekte antihelt med en slags illusjon om at han eide verden. Helt til han ble skutt og drept. Jeg har hørt på musikken den siste tiden. Det gir meg gode minner fra en god tid, men jeg aner ikke hva som gjorde ham så viktig for meg. Nummer tre da, The Rose who grew from concrete.

At tenårene var fylt av svarte menn er i retrospekt helt ok. Jeg så ikke bare opp til rappere og slikt, men også Malcolm X og Martin Luther King. Skrev særoppgave om Rosa Parks. Civil rights movement var viktig i USA, men det er da jammen viktig her også. Troen på at alle har like rettigheter hvorenn de kommer fra eller uansett hvordan de ser ut er viktig for meg også idag. Unntaket er nordlendinger. Tulla. Litt.

Jeg begynte å lese bøker da jeg var 20 omtrent. Grunnen til at jeg nevner det er at det er vanskelig for meg å huske idoler eller helter fra 20-årene, men at jeg må ha hatt visse helter i form av romanfigurer. Jeg kommer på èn, så han alene skal få lov å representere nesten et helt tiår. Rob Fleming i High Fidelity. Her er nok en antihelt. Han ser sånn passe bra ut, har passe draget på damene, er mislykket i arbeidslivet og har i en alder av 36 år ikke kommet over barndommen. Han er langt fra voksen og elsker å lage lister over ting, som om det gjør ting bedre. Klarere. Jeg har aldri laget lister på den måten. Får ikke til å sette opp topp fem bøker eller filmer. Topp 50 kanskje, men jeg tror jeg ville slite da også. Rob ble aldri en helt for meg, men jeg har alltid sammenlignet meg selv med ham. High Fidelity er den ultimate boka for unge menn med kjærlighetsproblemer. Rob legger det fram på ærlig vis, uten klisjeer eller tull. Han er håpløs og stakkarslig og slett ikke uskyldig i egen ulykke. Som meg kanskje? Jeg liker å tro det, av en eller annen grunn.

Uten at jeg klarer å plassere dem i noen fase av livet vil jeg nevne Odd Børretzen og Odd Nordstoga. De setter ord på ting på en måte som jeg bare kan håpe på å få til noen gang, og jeg elsker tekstene deres. Spesielt Børretzen. De er ingen helter for meg, men jeg kommer ikke utenom. Jeg brukte bare ett sitat i bryllupstalen min, og det går som følger:

«Det gjør meg ingenting å være dum som en nepe eller en spade, sålenge vi bruker den samme sepen på det samme badet.» Takk, Odd Børretzen.

Heltene mine har vært mange og forskjellige. Idag har jeg andre helter enn før. Jeg drømmer å skrive like interessant om uinteressante ting som AJ Jacobs, jeg skulle ønske jeg var mer som Sheldon Cooper i Big Bang Theory, til tross for at han er en usmakelig dritt. Kanskje jeg ønsker å være mer usmakelig men holde på det kloke som jeg tror jeg har.

Jeg drømmer ikke lenger om å være rik som Michael Jordan. Jeg har ingen ønsker om å være afroamerikaner. Jeg leser ikke Donald lenger. Jarl Goli var glemt for lengst, helt til han brått og uventet dukket opp i avisen idag og fikk meg til å skrive denne lange røra. Jeg har bare ett skikkelig forbilde, som jeg har hatt gjennom hele livet. Pappa. Den ene som jeg vet jeg ligner veldig på. Vi snakker til og med likt. Så da er jeg kanskje fornøyd da. Kanskje jeg har lyktes bedre enn jeg hadde håpet på, uten penger og berømmelse. Nesten litt Donald, eller Rob. Men levende og ganske glad, med følelser og ønsker og drømmer om små ting som jeg faktisk kan oppnå. Og det er heldig. Jeg er heldig. Hvem hadde trodd det.