Worrying will never change the outcome,
står det på et skilt på skjermen foran meg. Sant nok, kanskje,
hvis man tror på at alt som skjer, skjer av en grunn, at det er
skjebnebestemt. Andre ganger er det selvsagt også sant. Hvis man
blir sluppet ut av et fly uten fallskjerm for eksempel. Jeg vil tro
at man blir temmelig bekymret da, uten at det vil gjøre noe med
utfallet. Men det er fordi naturlovene er involvert.
For ellers har man muligheten til å
forandre ting, har man ikke? Sett at du blir liggende våken og lure
på om du har låst døra, og ender opp med å stå opp for å sjekke
at den er låst. Når du kommer dit er døra ulåst. Siden du lå og
var bekymret og til slutt gikk og undersøkte fikk du muligheten til
å låse døra. For den var ulåst hele tiden. Den hadde ikke vært
låst hvis du ikke sjekket. Sett at det senere samme natt kommer en
mann som prøver å bryte seg inn men ikke klarer du fordi du likevel
låste døra. Da var det verdt det å bekymre seg, selv om du
selvsagt og heldigvis aldri får vite det ettersom han ikke kom inn.
Skiltet er velment, selvsagt. Og det
har rett av og til, som en klokke uten batteri. For enkelte ting har
du ikke kontroll på. Å bekymre seg for om det blir krig, for
eksempel. Det blir eller blir ikke krig uavhengig av hvilke tanker du
har gjort deg rundt det, så sant det da ikke er du som starter
krigen.
Jeg har en søster og en kollega som
bekymrer seg veldig mye. Hvis jeg er ute på en lengre sykkeltur
ville jeg aldri finne på å fortelle det til henne, for da vet jeg
at hun sitter hjemme og er redd for at jeg skal bli påkjørt og dø
og bli borte. Det må selvsagt være skrekkelig å ha det sånn. Men
sett da, at hun lot være å bekymre seg så mye. Jeg ville like
fullt bli påkjørt hvis det tilfeldigvis var sånn at en bil
plutselig tok opp den samme plassen i universet som jeg befant meg i
akkurat da. Det er ingenting Anette kunne ha gjort med det, så sant
hun ikke kjørte bilen. Hun ville reagere med sjokk og sorg og
vantro, men ville det ha vært bedre om hun satt hjemme på forhånd
og bekymret seg? Antakelig ikke. Det ville da ha vært en
selvoppfyllende profeti, at jeg døde fordi hun visste at det skulle
skje.
Jeg skulle ønske hun ville bli litt
mer avslappet, men livlsang erfaring sier meg at hun vil være like
helspent resten av livet.
Det samme gjelder denne kollegaen min,
som bekymrer seg for pengebruk og inntekt og arbeidstimer hele tiden.
Man kan selvsagt forsøke å gjøre noe med det, og ofte vil man
lykkes, men denne kollegaen bekymrer seg helt uten å ta ta i det. Da
vil det aldri bli bedre, og utfallet vil bestemmes helt uten hennes
hjelp. Det er ikke mange absolutte sannheter her i livet, men en av
dem er at noe vil skje hele tiden uansett. Det er ikke sånn som man
trodde da man var barn, at verden stod stille da du var borte. Som et
bilde som trengte din tilstedeværelse for å komme i bevegelse. Ergo
har man alltid muligheten til å påvirke ting litt, så lenge man
gidder å forsøke. Man kan eksempelvis søke andre jobber hvor man
vet at man får jobbe mer. Eller man kan senke forbruket en smule.
Det kan være tunga på vektskåla. At man slutter å spise mat fra
gatekjøkken og heller har med matpakke kan gjøre at man kan tåle å
jobbe flere dager mindre, eller at man plutselig har råd til nye sko
likevel. Det finnes alltid muligheter for å påvirke litt.
Dette ble en lang innledning til det
jeg egentlig ville skrive om, nemlig plakater og lignende på
Facebook. Nå kan det hende at selve temaet bare blir en
tilleggsanekdote. Planen var å lete frem fem av dagens plakater og
ordtak og drøfte dem. Jeg vet ikke om jeg finner fem akkurat nå,
men det bruker vanligvis ikke å være noe problem å finne slike, da
enkelte mennesker later til å ha en utømmelig kilde av forskjellige
utsagn.
Nummer 1:
Dette er en plakat som en spesielt
irriterende ny venn har lagt ut, og den lyder slik:
«Har du forståelse for at barn med
funksjonshemninger ikke her en sykdom, at barn med funksjonshemninger
ikke leter etter en kur, men etter din og min aksept. (Mangler det
ikke et spørsmålstegn her?) 90% av mine venner kommer ikke til å
dele dette bildet veggen. Er DU min 100% venn????»
Alle utsagn skrives direkte av, så
skrivefeilene eller mangelen på ord er ikke min skyld, men
analfabetene som har skrevet tullet.
Mitt første og største problem med
plakater som denne er trusselen fra «vennen» din. 90% av mine
venner etc er en tullepåstand og uansett bare et kynisk forsøk på
å lure enkelte til å dele noe de egentlig driter i. Jeg vet at barn
med funksjonshemninger ikke er syke, for jeg har selv en søster med
cerebral parese. Jeg sympatiserer og synes at det er leit om folk går
rundt og tenker at funskjonshemmede barn er syke, men ikke pokker om
jeg deler budskapet på veggen min. Jeg er ingen deler, jeg avskyr
slike plakater, og jeg liker ikke den innbakte trusselen i budskapet.
Er man liksom ikke venner lenger fordi man ikke vil bukke under for
presset og dele all dritten som vennene tyter ut av seg? For noe
tull. Og hva i all verden er en 100% venn?
Slike plakater minner veldig om
kjedebrev. Skal se vi finner et slikt også lenger nede på lista.
2.
«No matter how difficult the past, you
can always begin again today.»
Tull. Hør på visa til Alf Prøysen.
Nok om den saken.
3.
Her er enda en fra min irriterende nye
venn:
«I may not be, who I ought to be.
Å, vet du hva? Jeg orker ikke å
skrive resten. Det er noe svadaklokt tull om at man aldri skal gi
opp. Ganske riktig, og på mange måter et fint lite dikt, men det
mangler schwung. Skal du dele noe med alle du kjenner så kan du i
det minste finne noe med litt sjarm.
Nå er det på sin plass å fortelle at
denne nye vennen har lagt ut ytterligere seks utsagn bare idag. Alle
er inspirerende ord om livet. Fint, men jeg vil la andre få sjansen
til å drepe humøret mitt.
4.
«Beauty doesn`t have a weightlimit.»
Hvor får de det fra? La oss gå ut
ifra at det er menneskelig skjønnhet vi snakker om her. Og la oss ta
for oss Tone Damli Aaberge, som er en pen jente. Vi gjetter at hun
veier omtrentlig 55 kilo. Hun ville antakelig fortsette å være en
pen jente helt opp til det dobbelte av nåværende vekt, selv om hun
kanskje ikke ville føle seg veldig pen selv. Men se for deg Tone med
150 kilo ekstra på kroppen. Da har hun sluttet å være pen for noen
kilo siden. Synd men sant.
Når det er sagt kan man selvsagt være
stor og flott. En av de peneste jentene jeg så iløpet av
ungdomstida var ganske stor. Men fremdeles feiende flott. Likevel
hadde nok hun også en grense.
At folk føler behov for å fortelle
seg selv eller andre dette, er egentlig ganske trist. Jeg er selv
større enn jeg ønsker, og jeg har vært skikkelig tynn og ganske
veltrent en gang, men jeg må tåle å leve med den fasongen jeg har.
Så får jeg heller prøve å trene litt.
5.
«The only reason I`m fat is because a
tiny body couldn`t store all this personality.»
Den eneste grunnen til at jeg er feit
er at jeg spiser for mye. Men det er kanskje bare meg?
Dette utsagnet er ment å være
morsomt, og kanskje det også er det. Men hvorfor er det alltid de
samme som legger ut sånne ting? Har de ikke noe å si selv?
Dette var ment som et artig lite
harselas over ting jeg blir litt irritert for. Jeg ser nå at jeg
virker sur, men jeg er faktisk i et strålende humør. Kanskje det å
spre litt edder og galle er bra for meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar